stolthetsparaden et freakshow?

Stolthetsparaden - freakshow eller frihetskamp?

Av: John Q
Illustrasjon: Morten Mørland

I juni ble Stolthetsparaden – den største mønstringen av funksjonshemmede noen sinne i Norge – arrangert for tredje gang i Oslo. Selv deltok jeg for første gang i 2009, og fant strengt tatt hele opptrinnet .. pinlig.

La meg si det med én gang; det er ikke ideen om en stolthetsparade jeg vil til livs. Ideen med paraden er, så vidt jeg kan se, at funksjonshemmede for en liten stund virkelig skal synes i bybildet, og vise at vi ønsker å ta vår rettmessige plass i samfunnet. Dette er et godt formål, og vel verdt å bruke en lørdag ettermiddag på.

Fest eller protest?

Problemet mitt er den dobbeltheten som kommer til syne i paraden. Er dette en feiring, eller er det en protest? Ballonger, musikk, gjøglere, prisutdelinger og folk som kler seg ut, i kombinasjon med plakater, slagord, roperter og appeller? Er vi glade eller er vi sinna? Hva er greia, liksom? Vi må være oss bevisst hva det egentlig er vi ønsker å oppnå med dette opptoget. Det er vel ikke nok at folk ser oss gå forbi? Vi ønsker vel at de skal reflektere litt i etterkant og forstå at det handler om noe mer enn glade funkiser? Hvilket inntrykk er det vi ønsker å gi? Er vi «en festlig gjeng med glimt i øyet» som paraderer på tross av funksjonsnedsettelsene våre, eller er vi en diskriminert minoritet som ønsker å ta vår rettmessige plass i samfunnet? Vi kan ikke være begge deler samtidig! Vi må ha ett felles budskap, en ting vi vil at folk skal huske og tenke over etter vi har gått forbi.

Stolt, sterk, synlig – eller forbanna?

Hovedparolen «stolt, sterk, synlig» er en god oppsummering av paradens funksjon og misjon. Vi har riktignok rappet den av Gay Pride, men det gjelder for så vidt hele resten av paradeideen, også. «If it ain't broken, don't fix it,» som de sier på den andre siden av dammen. Men hvem var det som kom opp med slagordet «Funkiser blir glade med stolthetsparade»? Hvilket signal er det å sende ut til verden rundt oss? Hvor snille, livsbejaende og komplett ufarlige går det an å bli, liksom? Og «Jeg er på hjul, men jaggu kul»? Hva slags tåkete, poengløst utsagn er det!? Vi er ikke glade med stolthetsparade – vi er fly forbanna, det er det vi er! Vi er Norges største minoritet – og samtidig den minst anerkjente. Vi utsettes for en systematisk diskriminering av samfunnet, av mediene og av myndighetene. Mer enn halvparten av norske funksjonshemmede er uten arbeid. Vi trygdes mot vår vilje og nektes å registrere oss som arbeidssøkere. Utdanningsmessig er det enda verre: Mindre enn tre prosent av alle studentboliger er tilgjengelige for funksjonshemmede. Tilgjengelig studielitteratur for synshemmede finnes så å si ikke. Politisk er vi ikke-personer: vi har ingen representasjon i noen offentlige råd og utvalg som ikke angår funksjonshemmede spesielt. Selv en grunnleggende rettighet som å kunne stemme ved stortings- og kommunevalg blir vi fratatt på grunn av manglende tilgjengelighet for alle. Vi blir holdt nede økonomisk, sosialt, utdanningsmessig og kulturelt – og så skal vi være glade med en jævla parade!? Vi blir ikke tatt på alvor – og vi gjør ikke saken bedre for oss selv ved å ta med oss en gjeng gjøglere og lage freakshow på Karl Johan! Derfor må Stolthetsparaden skifte fokus. Vi må legge vekk «de glade funkisene» og finne fram de sinte menneskene –de som står for noe, som vil noe. Vi må synliggjøre urettferdigheten, sette søkelyset på diskrimineringen og kreve vår plass og vår rett. Da kan jeg gå under parolen «Stolt, Sterk og Synlig» med løftet hode og mene det.

Stolt av paraden, les gjerne artikkelen ..

 

Dato: 07.06.10.