Nyhetsmating for Magasinet Selvsagt!Fra omsorgsbyrde til barrikadestormer
Christine Aasgaard var 25 år da det begynte å mørkne og hun gikk rett i ”tragedie-fella”. Nå, 10 år senere, er hun frontkjemper i funksjonshemmedes kamp for likestilling.
Ett år etter at synet begynte å forsvinne ble det konstatert at det aldri mer ville bli verken normalt eller godt.
– Alle fordommene og stereotypiene slo inn. Jeg visste ikke mer om det å være synshemmet enn folk flest, så dette var ikke særlig lystelig, sier Aasgaard.
Følte skam og skyld.
– Nå var det plutselig noe med meg. Nå trengte jeg hjelp, jeg var i egne og andres øyne blitt «hjelpetrengende». Dette syntes jeg var aldeles forferdelig. I begynnelsen isolerte jeg meg, og unngikk situasjoner der jeg ble avhengig av andre. Jeg forsøkte på harde livet å opprettholde det jeg mente var meg, sier hun.
Aasgaard undersøkte ikke hva slags rettigheter hun hadde, eller hva som fantes av tilbud. Hun definerte ikke seg selv som synshemmet eller funksjonshemmet, men sa til seg selv at hun stadig var «under behandling».
– Etter hvert meldte jeg meg inn i Norges Blindeforbund, men jeg identifiserte meg ikke med dem. «Blind» var selve tragedieordet og det gjaldt ikke meg. Svaksynt var mye bedre, ikke så definitivt. Jeg hadde en sterk følelse av både skyld og skam i denne tida. Jeg hadde på en måte ødelagt mitt eget liv og påført familien min problemer. Jeg var blitt blykula som var lenket fast rundt foten til omgivelsene mine. Jeg var overbevist om at jeg kunne glemme utdanning og arbeid, og familie og unger også. Målet mitt var å bli minst mulig til byrde for andre. Jeg så ikke lenger enn til å kunne få meg en egen bolig og en selvstendig økonomi, som jeg antok måtte bli uføretrygd.
Ble berget.
Den første spiren til forandring kom via en arbeidsrådgiver.
– Han berga meg! Han brukte aldri sykeordene, han snakket om mulighetene og behandlet meg som et vanlig menneske. Han ga meg håp om at jeg kunne bli et levende og skrivende menneske igjen, forteller Aasgaard.
Et viktig skritt i riktig retning var et møte i Synshemmede Akademikeres forening (SAF). Aasgaard beskriver det slik: «Dæven han trøske, for en gjæng! De skremte livskjiten ut av mæ!» Hun forteller at mange av SAF’erne var i jobb, hadde utdannelse eller studerte.
– De snakka om ting jeg ikke forsto, om tilgjengelighet og diskriminering, om lover og konvensjoner. Denne gjengen diskuterte høylydt, de var slett ingen puslete stakkarer. Jeg som trodde funksjonshemmede skulle være snille og milde, sier hun.
Forsto og ble forbanna.
SAF-folkene var i opposisjon til både hjelpeapparatet og til samfunnet ellers. De snakket om borgerrollen kontra brukerrollen, og om å yte til samfunnet.
– Her fikk jeg den hjelpen jeg trengte for å bli kritisk til at det var jeg som utgjorde problemet. Jeg som hadde vært stolt når jeg kunne skjule at jeg var synshemmet, gikk nå fra å føle skyld og skam, til å tørre å bære den hvite stokken uten å skjemmes.
– Etter hvert, og likevel plutselig, skjønte jeg det: Omgivelsene mine – ikke øynene mine – er det som hemmer meg! Det er ikke meg det er noe galt med. Jeg hadde skjønt samfunnets funksjonshemmende effekt! Det er frigjøring, sier Aasgaard.
Hun opplevde seg myndiggjort, og fikk en annen respekt for seg selv. Dermed fikk hun også en følelse av makt.
– Å gjennomgå denne forandringen, eller heller forvandlingen, gjorder at jeg ble følelsesmessig lettet, men samtidig ble jeg sint! Konstruktivt sint! Jeg så på den jeg var før – så lite jeg visste!
Hun avslutter med en sterk oppfordring til oss alle:
– Dette er egentlig samfunnskunnskap som alle burde lære. Det er en ideologi jeg tror på, den er en del av meg, og jeg kjører den fram så ofte jeg kan, når jeg opplever at det blir tatt i mot. Men vi kan ikke alle sammen bare gå rundt og kjempe våre små personlige slag. Ting skjer i politikken, og vi må være der.
Alle som skjønner dette, ikke ti stille! Det nytter! For hver og en av oss som våkner, er det en seier!
Dato: 04.05.08