diskriminering

Gjenkjenn undertrykkingen

En av de største og groveste krenkelsene funksjonshemmede møter, er at forklaringen på
diskriminering og utestenging fra samfunnsfellesskapet blir lagt på oss, på feil og mangler ved
kroppene våre.

Tekst: Ann Kristin Krokan

Dette er ikke et nytt fenomen. Tidligere ble kvinners manglende deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv utenfor hjemmet forklart med biologi: kvinnen var fra naturens side skapt til å ta seg av hjemmet og barna. Mørk hudfarge og rasetilhørighet, altså biologi, har også blitt brukt som forklaring når mennesker fra ikke-vestlige kulturer har skåret dårlig på vestlige IQtester.
Hva gjør det med folk, når vi slik får «skylde oss selv»? Når vi blir fortalt om og om igjen at det er oss det er noe galt med?
Vi funksjonshemmede blir sett på som syke, svake individer uten evne til å yte det samfunnet krever. Syke skal følge reglene som gjelder for syke. Man skal være passiv og udeltakende, man fritas for plikter og ansvar og får noen særrettigheter, men man må samtidig følge «doctor’s order».

Bare en bruker.

Den som er syk blir fratatt roller. Foreldre, ektefelle, arbeidstaker eller student – samfunnet ser oss bare som en økonomisk belastning. Vi behandles som passive mottakere av ytelser og tjenester, og får én overordnet rolle, den som i dag heter «bruker». Med til denne forståelsen hører også myten om at funksjonshemmede er individer med «spesielle behov».
Alle mennesker er avhengige av tilbakemeldinger for å vite hvem vi er, og jo mer vi tror på det bildet samfunnet har skapt av funksjonshemmede, jo mer blir vi formet så vi stemmer med dette bildet. Når «hele verden» forteller oss at vi er mindre verdt enn andre, hvordan skal vi da opprettholde troen på at verden tar feil?

Sitt pent, Fido!

Når vi ser dette bildet som andre har skapt av oss, ser vi en fysisk, psykisk eller intellektuell feilvare. Vi kjenner skammen og litenheten ved å være så langt fra idealet av en vellykket person. Med skammen kommer aksepten av skyld – det er min skyld. Når vi urettmessig pålegges og påtar oss skyld, føler vi oss dypt krenket. Skyld og skam er de mest ødeleggende følelsene som finnes.
Resultatet blir avmakt og underkastelse. Makten over funksjonshemmedes situasjon ligger hos fagprofesjonene og hos offentlige myndigheter. Vi er definert som storforbrukere av offentlige tjenester og ytelser, og må blottlegge både privatliv, helsesituasjon, kropp, sjel og psyke i de mange og byråkratiske søknadsskjemaene. Vi må utmale alle «feilene» og «manglene», fordi vi vet at det aldri tildeles rundhåndet eller etter behov. I tillegg skal vi være blide, ydmyke og takknemmelige, spørre pent og ikke stille krav.

Knus mytene.

Når vi har kommet så langt, er vi ferdig formet som gode «brukere». Vi ser oss selv som omgivelsene ser oss, og stiller ikke de samme kravene til samfunnet, livet og tilværelsen som andre. Ingen kan bedømme om et annet menneskes liv er leveverdig, livskvalitet er noe subjektivt. Men hvilke forutsetninger har vi for å ta kontroll og skape oss et godt liv, hvis vi ser på oss selv som mindre verdt enn andre?
Vi må knuse dette bildet. Vi må drepe mytene om funksjonshemmede som svake og hjelpeløse. Vi må ta kontroll over våre egne liv. Og vi må forstå og tro på at feilen ikke ligger hos oss. Vi må tørre å akseptere at vi blir diskriminerte, vi må se i øynene at politikerne våre opprettholder denne diskrimineringen med fullt overlegg.
Mange funksjonshemmede benekter at de blir diskriminert. – Jeg har aldri møtt noen form for diskriminering, sier enkelte. Er du en av dem?

Ta testen!

 

Dato: 06.05.08