hvem er våre fiender?

Betraktninger:

Bill. mrk: Funksjonshemmede søker fiender!

Av Ann Kristin Krokan
Illustrasjon: Morten Mørland

Vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er! Kan det samme sies om våre fiender? Kan fiendene våre definere hvem vi er? Kan man i så fall si at uten fiender er vi ingen?

Svarte har gjort det. Kvinner også. Og homser. Black power. Girl power. Gay pride. De har drevet frigjøringskamp, med stor framgang de siste 30 – 40 årene.
På 70-tallet gikk vi i tog. Vi demonstrerte for kvinnefrigjøring og selvbestemt abort, for likelønn, menneskerettigheter og likestilling. Vi gikk i tog for funksjonshemmedes rettigheter også. For retten til arbeid, utdanning, et sted å bo og tilgjengelig kollektivtransport. Men der de andre gruppene gikk inn i ei mer likestilt framtid, der ble funksjonshemmede hengende etter. Vårt opprør døde ut. Det ble dreid over i et møysommelig arbeid for særrettigheter og spesialtiltak. Nyttig arbeid her i velferdsstaten, men det har kostet oss den framgangen de andre gruppene har hatt i likestillingskampen.

Definisjonsmakt.

Å frata mennesker definisjonsmakta over seg selv, er diskrimineringens kjerne, sier Salman Rushdie. Det er maktspråk, man får vedkommende i sin makt. Første skritt til å anerkjenne mennesker eller grupper som likeverdige, er å lytte til dem når de beskriver seg selv. Den største seieren for de andre diskriminerte gruppene, har kanskje vært at de erobret makta til å definere seg selv. De har selv bestemt hvem og hva de er. De har definert hva problemene for deres gruppe består i, og de har handlet ut fra det. Det har ikke vi funksjonshemmede klart. Vi har latt medisinere og andre fagprofesjoner, politikere og media definere oss. Vi har latt dem beskrive oss med sitt språk, ut fra sin forståelse av oss. Og vi har adoptert denne forståelsen og gjort den til vår egen. De andre gruppene har kjempet harde slag. De er blitt mistenkeliggjort og angrepet, misforstått og utskjelt. – Rødstrømpe! – Mannehater! – Homsejævel! – Flatbanker! – Niggerfaen! Kampene har vært harde, og de har kostet, men de har også bidratt til mot og styrke, samhold og forståelse av taktisk og strategisk tenking. Det har bidratt til utvikling og framgang.

Diskriminering light.

Funksjonshemmede har omsider fått et diskrimineringsvern. Men Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven blir misforstått og feiltolket som en tilgjengelighetslov, den er til og med omtalt som en «rullestollov» – gjerne av funksjonshemmede selv. Dette forteller at vi ikke anerkjenner oss selv som et «likeverdig diskrimineringsgrunnlag ». Vi er ikke ordentlig diskriminerte, vi. Bare vi får gjort noe med trappene og fortauskantene, er det liksom greit. Krenkelsene, nedlatenheten, trakasseringene, volden, den klamme medlidenheten, opplevelsene av å bli oversett, utelatt, tilsidesatt – alt dette er bare som det skal være – vi blir uansett ikke sinte. Diskrimineringen og ekskluderingen av funksjonshemmede på alle samfunnsområder er veldokumentert, men den provoserer oss ikke. Vi blir ikke sinte, for vi tror ikke på vår egen rett til å kalle oss diskriminerte. Vi mener egentlig at forskjellsbehandlingen vi møter, bare er nødvendige konsekvenser av funksjonsnedsettelsene våre. Vi er dermed ofre for andres forståelse av oss.

Velviljens apartheid.

Vi er ikke sinte – og ingen er sinte på oss. Ingen går løs på oss. Kravene våre om noen heiser og nedsenkede fortauskanter provoserer ingen. Andre krav overses og ties i hjel. Blir vi sinna, blir vi ikke tatt på alvor da heller: «Du er for hårsår. Du forstår vel at det ikke er vondt ment». Vi møtes med unnvikende velvilje overalt. Vammel, klam velvilje som ikke leder til mer likestilling, fordi vi verken anerkjennes, eller anerkjenner oss selv, som diskriminerte. Alle er gjennom den politiske samfunnsdebatten blitt tvunget til å mene noe om likestilling for kvinner, homofile og innvandrere, men ingen mener noe om likestilling av funksjonshemmede. De færreste mener at spørsmålet angår dem.

Vi trenger fiender!

Ingen vil erkjenne at de er mot oss, ingen vil si høyt at de ikke vil ha oss med. Vi blir tiet i hjel, og vi tar ikke selv ordet. Hvorfor er vi ikke sinte? Er det fordi vi ikke har en tydelig motstander? Ikke vet hvem vi har å slåss mot? Vi må ta definisjonsmakta over oss selv. Så lenge vi forstår oss selv som identisk med funksjonsnedsettelsene våre, gjør andre det også. Er det de lamme beina som forteller hvem jeg er? Er det de blinde øynene som er identiteten din? Er det syndromer med rare navn som utgjør personen deg? Er det slik vi forstår oss selv? I så fall er vi selv våre verste fiender. Kanskje vi skulle gi den rollen til noen andre? Fiender søkes!

Dato: 22.06.10.