gjesteskribenten: Mari Kohinoor Nordberg

GJESTESKRIBENTEN: Mari Kohinoor Nordberg

Foto: Scanpix

Mari Kohinoor Nordberg er norsk artist, sanger og skuespiller. Hun er kåret til Årets nordmann 2007 av nyhetsmagasinet Ny Tid.

Kohinoor kom i medienes søkelys da hennes samboer Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo den 6.august 2007. Ambulansepersonellet nektet å ta Ali Farah, som var hardt skadet, med seg.
Kohinoor sto fram som talefør kvinne med troverdige vitner, forklaringer og bildebevis på at ambulansepersonellets forklaring ikke var riktig. Da de medisinsk og administrativt ansvarlige støttet ambulansepersonellet, sto hun på sitt til de snudde.

Jeg har i ettertid tenkt mye på hvorfor jeg ikke ga meg etter at min samboer Ali Farah ble forlatt av ambulansepersonell i Sofienbergparken. Ledelsen ved Ullevål sykehus gikk raskt ut og sa at ingenting var gjort galt. Jeg visste at det var begått urett, og hele kroppen min sa at dette ikke var noe jeg burde holde kjeft om.
Det virker som om det som hendte meg og min familie gjorde at Ola Nordmann fikk opp øynene for den urettferdigheten som finnes, men som de ofte ikke ser. Jeg startet kampen mest for min egen families skyld, men jeg så jo at den berørte så mange andre her i landet. Det var vel kanskje også derfor media beholdt søkelys på saken.

Sinnet, og vissheten om at jeg hadde rett, holdt meg oppe og motiverte meg til å kjempe videre.
Som representant for en minoritet vet jeg at jeg ser mange situasjoner i et annet lys enn majoriteten. Jeg vet at rasismen finnes, jeg har kjent den på kroppen. Men, som med så mange andre former for undertrykking og diskriminering, later man som om den ikke finnes. Dette opplevde de første feministene, dette opplevde de svarte borgerettighetsforkjemperne, dette opplever fremdeles mange minioriteter i Norge i dag.  Og det er nettopp da det er viktig å kunne ordlegge seg på en måte som gjør at folk forstår at diskrimineringen ikke er noe som bare finnes i den diskriminertes eget hode.  Språk er makt, og det å kunne argumentere for seg er et av de viktigste verktøyene for å få andre til å forstå situasjonen på en annen måte.

Som skribent ønsker jeg å oppfordre alle til å tenke over sin situasjon og gjerne notere noen punkter. Er du fornøyd med hverdagen? Føler du at du nyter respekt? Får du utviklet talentet ditt? Hvis du svarer nei på ett av punktene, hva kunne blitt lagt til rette for at hverdagen ble bedre? Vær med på å utforme spørreskjemaene selv!

Magasinet Selvsagt!, og også jeg, ønsker å oppmuntre de som føler seg diskriminert til å ta bladet fra munnen. Mange av oss er jo en stor ressurs, og det er viktig å se sine egne talenter. Jeg er sikker på veldig mange av dere lesere har viktige historier dere bærer på. Det kunne vært en berikelse for samfunnet å lese disse historiene. Kanskje kunne man jobbet for at det var fast spalteplass i noen aviser om diskrimineringen i Norge. Kanskje kan dere selv lære oss andre opp til å forstå bedre. Ordet har alltid vært veien til manges hjerter. Stå på!

PS
I skrivende stund sliter jeg med å komme meg over skuffelsen fra helsetilsynet. Er rett og slett jævlig forbanna. Diverse vitner, inkludert politi, har sagt i avhør at de så at ambulansepersonellet ikke ville ha noe med pasienten å gjøre fra første stund. I tillegg slang de dritt og lot være å ta ham med. Men ingen sa svarting eller nigger, så da mener de det ikke er grunnlag for å snakke om rasisme…

Kohinoor

Dato: 22.04.08