teaterhøgskolens nåløye for trangt

Portrettet:

Marte Wexelsen Goksøyr

av Ann Kristin Krokan

Marte Wexelsen Goksøyr har mange talenter, men framfor alt spiller hun teater. Hun har hatt flere hovedroller i store oppsetninger, men Teaterhøgskolens
nåløye er for trangt – fordi hun er født med et kromosom for mye. Downs syndrom, som det heter.

Etter en oppvekst full av teater og dans, og blant annet et år på Romerike folkehøgskole, har hun hatt flere hovedroller. Men skuespillerambisjonene hennes blir ikke uten videre godtatt som seriøse. – Noen folk spruter av fordommer! De behandler meg som et lite barn, enda jeg er 27! Marte W. Goksøyr er oppgitt når hun snakker om folks holdninger til mennesker med Downs syndrom. – Jeg orker ikke slike merkelapper. Vi er jo alle bare mennesker! At Goksøyr er preget av genetikken sin, kan det likevel ikke herske tvil om, for de fleste i familien driver med kunst og kulturformidling i en eller annen form. Goksøyr har dessuten et politisk mål med kunsten sin – hun vil forandre verden, gjøre den til et bedre sted å være for alle funksjonshemmede. Derfor har hun blant annet i samarbeid med NRK laget dokumentarfilmen «Bare Marte», som setter søkelys på hvordan samfunnet stenger utviklingshemmede ute. – Da vi lagde filmen min, tenkte jeg at jeg gjorde det for oss alle, sier hun i dag. Det er kanskje dette, vissheten om at hun gjør det for oss alle, som får Goksøyr til å kaste seg ut i dristige prosjekter og rydde nytt land. Hun har ofte vært «den første med Downs» på nye arenaer, og et av mottoene hennes er da også et uredd «Jeg hopper i det».

«Mongoloid».

Goksøyr var bare førsteklassejente da hun kom hjem og spurte hva det vil si å være «mongoloid». Martes mor, som hadde visst at spørsmålet måtte komme, forklarte at noen synes det er dumt med Downs syndrom, og at det er noe andre kan se at man har, men at hun syntes det var helt fint å ha ei slik jente. Marte W. Goksøyr synes også for det meste at det er helt greit å ha Downs. Hun er fornøyd med seg selv og med livet sitt, med familien og de viktige tantebarna. Og hun er glad for hver gang hun kan stå på en teaterscene og gi liv til en rolle. – Når jeg står på scenen, blir jeg personen jeg spiller. Det er en fantastisk følelse, sier hun. Men det er ikke alt i livet hun er fornøyd med. – Det at jeg har Downs syndrom, er også ganske dumt mange ganger. Det tar fra meg muligheten til å gjøre det jeg brenner for.

Får ikke prøve seg.

For selv om Goksøyr har en imponerende CV, med for eksempel hovedroller som Hedvig i «Villanden» på folkehøgskolen, Askepott på Torshovteateret og Kamomilla på Riksteaterets turné med «Kardemommeby», blir hun ikke tatt helt på alvor som skuespiller. Ved Riksteateret var Goksøyr ansatt på helt ordinære vilkår, og viste dermed at mennesker med Downs syndrom kan fylle krevende jobber og være ressurser i det ordinære arbeidsmarkedet. Men Teaterhøgskolen vil likevel ikke ha henne, og NAV vil heller uføretrygde henne, enn å gi henne mulighet til å satse på en skuespillerkarriere. Men godt bakket opp av familien sin har Marte W. Goksøyr brutt barrierer hele livet, så hun gir seg neppe denne gangen heller. – Alle går bare ut fra at jeg ikke kan være med på forskjellige ting. Jeg blir ikke regnet med, sier hun. – Men det er jo bare jeg som kan vurdere hva jeg klarer og kan. Og jeg skal vel ha rett til de samme mulighetene og valgene som andre? Er jeg ikke god nok for Teaterhøgskolen, så er det greit. Men de gir meg ikke muligheten til å prøve. Når de vil teste meg i improvisering, så går ikke det så bra for en med Downs. Det er noe av greia, det, at jeg trenger å kunne forberede meg. Jeg trenger litt tid til å forstå oppgaven, det må ikke gå så fort. Men folk med for eksempel dysleksi får jo også noen tilpasninger under utdanning, de får blant annet bruke lengre tid på en eksamen. Når det gjelder meg, ser de bare Downs-en, ikke Marte, og så tror de at de vet hvordan jeg er. De ser meg som et eneste stort spesialtilfelle.

Forskrekket.

Før intervjuet med Selvsagt ville Goksøyr gjerne ha spørsmålene tilsendt, slik at hun kunne forberede seg. Siden intervjueren forflytter seg på hjul, og Goksøyrs leilighet ligger i andre etasje uten heis, kunne vi ikke møtes hos henne. Da Goksøyr derfor kommer hjem til meg i stedet, har hun med seg flere ark med notater og er grundig forberedt. Er jeg uryddig med rekkefølgen i spørsmålene mine, forklarer hun rolig at det fungerer best om vi følger nummereringen. Og dermed sklir intervjuet uten problemer av noe slag. Goksøyr har forberedt seg godt i de sene nattetimene etter hjemkomsten fra Bergen kvelden før, der hun har vært og holdt foredrag på en konferanse for unge med Downs syndrom. Der viste hun filmen «Bare Marte». Forskrekkelsen var stor da hun oppdaget at konferansearrangøren hadde klippet vekk den delen av filmen der hun snakker om fosterdiagnostikk og abort, og dessuten ba arrangøren henne om ikke å ta opp dette temaet i foredraget sitt. Det ville «gå for mye inn på» konferansedeltakerne. – Men vi må jo kunne snakke om disse tingene, det er jo nettopp oss det handler om, oss det først og fremst angår, fastslår Goksøyr, og smiler samtidig litt: – Jeg hadde et lite ønske om at da søsteren min fikk barn, så skulle det ha Downs syndrom. Det hadde vært hyggelig med en til i familien …

Sint av diskriminering.

– Synes du at foreldre skal fjerne fostre med Downs syndrom?
– Nei! Det er verdt å leve med Downs! Jeg forstår at foreldrene er usikre, for de vet jo som regel ikke hva det vil bety å få det barnet. Men det er et barn som har rett til å leve, og som kan lære foreldrene sine mye nytt, mye som de ikke vet fra før. Mennesker med Downs gjemmes bort i spesialklasser, spesialboliger og i spesielle «vernede» bedrifter, så det er jo nesten ingen som ser oss. Dermed vet ikke folk så mye om oss heller, de bare tror de vet. De tror at det er best å gjemme oss vekk fra resten av samfunnet, men det er så feil! Vi har jo også rett til utdanning og arbeid. Politikerne snakker med store, fine ord og lover en masse som de ikke holder. De tar oss ikke på alvor, for de ser ikke på oss som vanlige mennesker. Det er diskriminering.

Er det bare mennesker med Downs syndrom som opplever diskriminering?
– Nei, dette er det samme som andre funksjonshemmede opplever, og også mange innvandrere, for eksempel. De blir også utestengt, og møter mange fordomsfulle holdninger.

Synes du at funksjonshemmede diskriminerer hverandre?
– Ja. Det er en rangering mellom funksjonshemmede. Man kommer enda lenger ned på rangstigen hvis man har merkelappen «utviklingshemmet ». Andre funksjonshemmede regner visst ikke med oss, fordi vi liksom ikke har hodet «i orden». De tror kanskje vi ikke forstår at vi blir diskriminert. Eller at vi ikke blir sinna og lei oss for det.

Hvordan reagerer du når du møter diskriminering?
– Jeg blir sinna og lei meg, jeg kan eksplodere eller gråte. Og så forsøker jeg å gjøre noe med det. Vi må få snudd de holdningene og fordommene som ligger bak diskrimineringen. Det forsøker jeg å gjøre, både gjennom den filmen vi lagde, gjennom å holde foredrag, gjennom å delta på alle de vanlige tingene i samfunnet og ikke minst når jeg får anledning til å vise meg profesjonelt som skuespiller. En av kunstens muligheter er å rokke ved vedtatte normer. Jeg vil ikke gå på spesialskoler eller jobbe på spesielle arbeidsplasser. Det bidrar bare til å sette oss i bås, som kuer. Jeg vil fortsette å bo i en helt vanlig leilighet og gjøre helt vanlige ting.

Blodig alvor.

– Jeg har lite kontakt med andre med Downs, fordi jeg er så redd for å bli gruppert og satt merkelapp på. Jeg vil bli sett som den jeg er, ikke som en diagnose. Selv om vi som har fått denne merkelappen, har noen felles kjennetegn, er vi minst like forskjellige som alle andre mennesker. Det skjønner ikke folk, de tror at har man Downs, så er man akkurat sånn som andre med Downs. Politikerne må slutte å tenke sånn. De må fjerne spesialtiltakene og slutte med å holde noen utenfor. Selv må vi tørre å si fra mer, vi må protestere – for dette er blodig alvor!

Har du noen råd til andre funksjonshemmede?

– Ja, for det første må vi forstå at vi kommer lengst om alle funksjonshemmede står sammen. Vi er alle forskjellige, uansett, men dette med at andre har fordommer mot oss, har vi felles. Når vi gjør noe for å fjerne slike holdninger, så kan vi tenke at dette gjør vi for oss alle, ikke bare for oss selv. Og så må vi være stolte av den vi er. Vi må se på oss selv som en viktig ressurs og ikke tro på at vi er mindre verdt enn andre. – Verden er full av urettferdighet, og det er ikke alt vi kan gjøre noe med. Men vi kan prøve!

Dato: 11.06.10.