portrettet

Mike Oliver, professor i sosiologi, er internasjonalt kjent for å ha gitt verden en ny forståelse av funksjonshemming.

 
Ta opp hammeren!

Av Ann Kristin Krokan

- Vi har en hammer. Om vi anvender den sosiale modellen på riktig måte, har vi et verktøy for rettferdighet og frihet for alle funksjonshemmede.

– Forandringene må komme nedenfra. Vi trenger en sterk politisk bevegelse av funksjonshemmede, hvis kampen om et samfunn med rom for alle skal vinnes! 

- At funksjonshemmede er utestengt fra samfunnet skyldes diskriminering. Vi må ikke lenger finne oss i at ansvaret legges på oss!

Den pensjonerte sosiologiprofessoren tar i mot Selvsagt! hjemme i Kent utenfor London. Jeg har lest bøkene og artiklene hans, brukt argumentene hans, støttet meg til modellen hans og vist til ideene hans – jeg har kort sagt sett opp til ham som en stor autoritet – og er derfor litt smånervøs, men så er han bare hyggelig, sjarmerende og svært imøtekommende.

Et samfunn som undertrykker og diskriminerer
Mike Oliver har skrevet flere bøker om diskriminering av funksjonshemmede. Essensen i det han står for kan sammenfattes slik:

”Hvis det å være funksjonshemmet forstås som feil eller mangler ved en person, vil man rette oppmerksomheten mot denne feilen. Man vil rette blikket mot personen, og man vil forsøke å finne løsninger på problemene her.
Om man skifter fokus og ser funksjonshemmedes situasjon først og fremst som et resultat av en kollektiv undertrykking fra samfunnets side, vil man rette søkelyset mot samfunnsforholdene og finne løsningen på situasjonen her.”

Dette er en forståelse som gir rom for endring. Det at en person ikke kan gå, se, høre osv er det ikke så mye å gjøre med, men at personen utestenges og diskrimineres på grunn av dette, det kan man gjøre noe med. Det er kun et spørsmål om politisk vilje.

Et nytt perspektiv
Da Mike Oliver var ferdig utdannet sosiolog, ble han lærer ved universitetet i Kent. Han skulle undervise i ”sosialt arbeid for funksjonshemmede”, kanskje som den første i verden. Oliver ville ikke undervise studentene om kroppslige skavanker eller sykdommer. Som rullestolbruker gjennom flere år, etter en ulykke der han brakk nakken, visste han at de viktigste problemene funksjonshemmede møter er knyttet til omgivelsene og samfunnsforholdene. Han ansporet derfor studentene sine til å tenke på en ny måte.
I stedet for å spørre om hva som er galt med den enkelte, ba han dem spørre om hva som var galt i den enkeltes omgivelser. Studentene grep ideen, men de trengte et verktøy for å omsette det de lærte til praktisk handling.  Sammen med studentene utarbeidet derfor Oliver i 1983 en modell for å forstå funksjonshemming i et samfunnsperspektiv, det vi i dag kjenner som ”Den sosiale modellen”.

Mange fiender
– Men, sier Mike ved lunsjbordet i Kent, der Bob Dylan, Leonard Cohen og Che Guevara gløtter ned på oss fra veggene med de samme 70-tallsblikkene som de sikkert inspirerte unge Oliver med - det er en misforståelse når jeg alltid har blitt anklaget for å være motstander av en medisinsk forståelse. Vi må selvsagt bruke denne forståelsen der den trengs. Som rullestolbruker gjennom det meste av livet, ville det jo vært direkte dumt om jeg hadde ment at helsevesenet og andre individrettede tiltak var overflødige.

Jeg henger meg på denne kommentaren, og spør hva han mener som er årsaken til at han har fått så mange motstandere?
– Ja, si det! Den sosiale modellen, eller samfunnsforståelsen, har – etter mitt syn med urette - blitt angrepet for ikke å ta hensyn til individet, til kjønn, rase, etnisitet eller til funksjonsnedsettelsen. Den sosiale modellen tar utgangspunkt i samfunnsforholdene, og jeg mener den er allmenngyldig, uansett hvilken diskriminert gruppe vi snakker om. Jeg tror angrepene på den sosiale modellen mest av alt handler om at en del funksjonshemmede opplever den som en fornekting av deres egne, spesifikke erfaringer. Det er synd, men ikke noe jeg kan gjøre noe med. Selv har jeg trukket meg tilbake fra det meste av politisk og akademisk aktivitet, jeg er pensjonist og nyter dagene med kona mi, barnebarna og hunden vår. Men jeg synes at folk nå har brukt nok krefter og tid på å forsøke å bevise at Mike Oliver tok feil, og at den sosiale modellen er utilstrekkelig. Kan de ikke heller finne på noe nytt? Noe annet? Modellen er jo bare et verktøy, og er det ikke godt nok, så skap noe som er bedre!

Ingen grunn til optimisme
Er Oliver optimistisk eller pessimistisk i dag?
– På kort sikt er jeg ikke veldig optimistisk, nei. Jeg mener at kampen for individuelle rettigheter og individrettede tiltak føres på bekostning av rettferdighet og likestilling. Funksjonshemmedes organisasjoner slåss for uføretrygd i stedet for retten til en jobb. For behandling og omsorg, men glemmer å kjempe for frihet og selvstendighet. Særtiltak er viktige, men bare som midler til å nå målet om deltakelse og likestilling.

Maner til aksjoner
Fokuset på individuelle rettigheter har bidratt til å øke og styrke profesjonsstanden. Funksjonshemmede har godtatt at profesjonene er mer eksperter på vår situasjon enn vi er selv.  Her i Storbritannia ser vi nå at organisasjoner som kjempet for rettferdighet og likestilling er svekket til fordel for rettighetsbaserte organisasjoner og de store veldedighetsorganisasjonene, som har fått ny vind i seilene.
En annen viktig faktor er at aksjonsvåpenet ligger nede. Etter noen svært spektakulære aksjoner her i Storbritannia, med stor mediedekning, har futten gått ut av aktivistorganisasjonene, og de har etter hvert mistet sin innflytelse.

- Men er det ikke mulig å vekke aktivistene til live? Er ikke nye aksjoner bare et spørsmål om kreativitet?
Oliver nikker smilende til denne optimistiske uttalelsen og tilføyer:
- Jo, og det er et spørsmål om rekruttering av unge funksjonshemmede til aktivisme. De gamle kjemperne er delvis falt fra, eller de er slitne og utbrente. Unge krefter trengs, for aktivisme er helt klart et effektivt virkemiddel!

Bedre enn før?
Etter noen dager i London opplever jeg at tilgjengeligheten er veldig mye bedre enn sist jeg var her, for 25 år siden, og den er veldig mye bedre enn hjemme i Norge. Så forbedringer har da skjedd, trolig som følge av antidiskrimineringsloven dere fikk i 1995, insisterer jeg.
– I 2006 ble det foretatt en kartlegging av funksjonshemmedes situasjon. Den trekker den generelle konklusjonen at til tross for alle tilsynelatende framskritt som har vært gjort de senere årene, er situasjonen at funksjonshemmede møter de samme barrierene som de alltid har stått overfor, og at diskriminering av funksjonshemmede fremdeles er utbredt over hele Storbritannia, sier Oliver.

Utryddingstruet gruppe
Han forteller at landet har fått bedre tilgjengelighet for mange, noen steder, men funksjonshemmede puttes fortsatt i institusjoner, går fortsatt i spesialskoler, og er fortsatt utestengt fra arbeidsmarkedet.
– I tillegg kommer den ”dødsproduksjons”-kulturen som funksjonshemmede i økende grad står overfor i hele verden. Enkelte ville i dag gladelig gå inn for å utrydde funksjonshemmede via genteknologi, eller ved å utsette oss for aktiv dødshjelp når vi blir eldre. De argumenterer med at det er til vårt eget beste, for å spare oss for lidelse. Hvor lenge vil det gå før vi hører argumenter om at det er altfor dyrt å finansiere oss gjennom et helt liv, og at vi ikke har noen økonomisk nyttefunksjon når vi blir gamle?

Det er verken med stolthet eller lett hjerte jeg må fortelle at på akkurat dette området er Norge et ”foregangsland”, siden vi i sommer fikk et utspill fra FrP, som i klartekst hevdet at det er økonomisk uansvarlig å bære fram barn (fostre?) man vet vil bli født med en funksjonsnedsettelse. 

Organisasjonenes svik
Vi tar noen deprimerende runder med dette – og nå kjennes det betimelig å si ja takk til hvitvin og nei takk til te – før vi går over til å se mer på organisasjonene som skal representere oss. I begge landene erfarer vi at det ikke har gått slik for vår bevegelse som for eksempel for lesbe- og homsebevegelsen og andre politiske grupperinger som har samlet seg for å bygge sterkere allianser. Mellom funksjonshemmedes organisasjoner er motsetningene enda sterkere enn før. Det er en naturlig konsekvens av at hovedfokus er på individuelle rettigheter for den enkelte diagnosegruppe.

– Man innbiller seg at man slåss for biter av den samme kaken, og oppfører seg tidvis som bikkjer rundt et matfat. Vi kommer ingen vei før vi forstår at funksjonshemmede må stå sammen som én stor, slagkraftig gruppe med ett felles mål, likestilling og rettferdighet, slår Oliver fast.

Må innrømme undertrykking
Han mener at det på kort sikt er tre ting som er nødvendig: bevisstgjøring, organisering og lovgivning. – Funksjonshemmede må bli mye mer bevisst sin situasjon som en undertrykt gruppe. Vi må organisere oss og bygge allianser på tvers av individuelle variasjoner. Og vi må kjempe fram lover som gir oss likestilling og fulle borgerrettigheter.
I denne fasen er den sosiale modellen etter mitt skjønn det beste våpenet. Det har blitt brukt alt for mye tid på å diskutere den sosiale modellen i stedet for å forsøke å anvende den for å drive fram sosiale og politiske forandringer. Tenk om alle verdens snekkere og tømrere hadde tilbrakt tiden med å diskutere om hammeren var et egnet verktøy til husbygging – da ville vi fremdeles bodd i huler eller streifet omkring på de store vidder. Jeg har forsøkt å vise at vi har en hammer. Om vi anvender den sosiale modellen på riktig måte, har vi et verktøy for rettferdighet og frihet for alle funksjonshemmede, avslutter Oliver.

 

Hvis du vil dele dine tanker omkring temaene som berøres i intervjuet med Oliver kan du gjøre det på Selvsagts! eget debattfoum.

Dato: 08.05.08