flere funksjonshemmede må inn i politikken

Stortingsrepresentant og sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik vil ha flere funksjonshemmede inn i politikken.

– Noen andre tar makta om du ikke tar den selv, sier hun.

Tove Linnea Brandvik har en imponerende CV. Hun er utdannet diplomøkonom fra BI, ble som trettifemåring Lindås kommunes første kvinnelige og yngste ordfører og den første fast møtende funksjonshemmede vararepresentant på Stortinget i 2005. Brandvik gjorde ganske tidlig et klart valg: – Jeg kunne jo brukt livet mitt på å henge meg opp i alt som ikke er mulig. I stedet ønsker jeg å være en rollemodell og en symbolfigur som viser andre hva som faktisk er mulig. Og det er mye!

Vår politiker?

Vi spør stortingsrepresentanten om dette betyr at hun ser på seg selv som funksjonshemmedes representant på Stortinget, eller er hun først og fremst Ap-politiker?
– Da jeg ble ordfører i Lindås, var jeg veldig opptatt av at jeg bare var politiker. Det var nok en motreaksjon til at når homofile, innvandrere eller funksjonshemmede uttaler seg om diskrimineringsgrunnlaget sitt, da er vi interessante. Men om vi snakker om andre politiske saker, da blir spørsmålet alltid: Er dette det de funksjonshemmede mener? Derfor ønsket jeg å gjøre det at jeg er funksjonshemmet til noe helt underordnet, noe som ble nevnt i en bisetning. Men etter hvert innså jeg at det har så mye å si at vi som er synlige i samfunnsdebatten tar et oppgjør med barrierer og diskriminerende holdninger som rammer funksjonshemmede. I siste delen av min ordførerperiode bestemte jeg meg derfor for å stille mer opp. Vise omgivelsene at vi ikke er en sekkepost, men individer!

Var det personen Tove Brandvik eller rullestolen som var fokus da du som første funksjonshemmede fikk fast plass på Stortinget?
– Jeg fikk en bølge av henvendelser da jeg kom inn på Stortinget. Men jeg har tatt en litt kynisk holdning til dette, sier Brandvik med et smil. – På et tidspunkt må jo disse journalistene skrive rullestolhistorien, vet du. Så jeg har sagt ja til både rikspresse og lokalpresse. De får skrive saken om rullestolbrukeren som kom inn på Tinget, og når vi er ferdig med det oppslaget, så kan vi bevege oss over til politikken. I dag er det fagfeltet mitt og politikken, ikke rullestolen, som er interessant. Men det har tatt lang tid. Når det at jeg bruker rullestol, får så stor oppmerksomhet, forteller det jo en historie om at det er veldig sjelden vi ser personer med synlige funksjonsnedsettelser i politikken.

Skyves mye av ansvaret for saker som angår funksjonshemmede over på deg i Ap's stortingsgruppe?
– Det er klart jeg har mest kompetanse på disse spørsmålene, og som medlem av Arbeids- og sosialkomiteen har jeg jo naturlig mange saker som angår funksjonshemmede. Men jeg er opptatt av å passe på at andre i gruppa også får ansvar for å følge opp saker om for eksempel universell utforming. Jeg kan ikke gjøre jobben for funksjonshemmede alene – problemstillingene angår mange fagfelt og krever bredt engasjement i partiet.
Brandvik forklarer at hun på grunn av sin kompetanse får statsrådenes øre.
– Opplæring og bevisstgjøring gir resultater. Engasjementet kommer når man ser hele bildet i stedet for små elementer. Derfor har jeg blant annet alliert meg med kvinnebevegelsen – for mekanismene for diskriminering og usynliggjøring er like.

Hvorfor har du valgt Ap som ditt parti?
– Jeg mener kjernen i Arbeiderpartiets ideologi er å gjøre mennesker likestilte, løfte grupper slik at alle får like muligheter. Dette har Ap alltid jobbet godt med.
Brandvik tror at hennes politiske engasjement har endret holdninger i hennes eget parti – og mener at nettopp dette er et viktig argument for at flere funksjonshemmede bør delta i politikken. – Det at jeg har deltatt i Ap sentralt, har medført at partiet er blitt nødt til å forholde seg til funksjonshemmede. Så vidt jeg vet, legges det ikke bare til rette for meg og rullestolen min, men også for hørsels- og synshemninger, i partisammenheng. Når det er kjent at det deltar personer med funksjonsnedsettelser, så blir det tatt hensyn til. Det er synd at vi fremdeles må tilrettelegge for hvert enkelt tilfelle, men det er jo dessverre slik at universell utforming fortsatt ikke er særlig utbredt.

Kamp for tilgjengelighet.

Brandvik har slåss mye for universell utforming i sitt politiske liv. – Universell utforming skal fjerne behovet for særbehandling av alle grupper, men foreløpig blir Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven sett på som en rullestollov. Det gjelder å få folk til å forstå at den er så mye mer, blant annet må vi jo ruste oss for å ta imot en eldre-tsunami. Universell utforming gir alle mulighet til å bli frie og selvstendige mennesker uavhengig av funksjonsnivå.

Stortinget, da? Hvordan fungerer dette bygget som arbeidsplass for deg?
– Jeg må skryte av Jørgen Kosmo, som da han var president talte Riksantikvaren midt imot, og slo fast at Stortinget er mer enn et verneverdig bygg, det skal være et levende og funksjonelt bygg. Da jeg kom inn som vara i forrige periode, var alt lagt til rette slik at bygget også fungerte for meg. Jeg mener verneinteressenes argumenter i slike saker ikke er holdbare, funksjonaliteten må overgå estetikken. Når det gjelder Stortinget, er det fortsatt et stykke vei å gå før man kan si at bygget fungerer for alle. Det er for eksempel ikke ledelinjer i byggene, og det er ikke teleslynge i alle møterom.

Hva er din viktigste kampsak for funksjonshemmede videre?
– Jeg ønsker at funksjonshemmede skal være til stede i politikken like mye som andre grupper. I dag er vi organisert som en sterk lobby, men deltar ikke i de politiske partiene. Jeg kommer til å ta en runde med alle organisasjoner for funksjonshemmede for å be om at de stiller seg til rådighet for partiene lokalt. Det er vanskelig for en kommunepolitiker å la være å stille krav til universell utforming hvis han eller hun har en kollega som møter daglige stengsler.

Hvorfor er det er så få funksjonshemmede i politikken?
– Jeg tror nok de fysiske barrierene kan ha mye å si. Kommer du ikke inn, så blir du på utsiden. Det første møtet jeg skulle på som tenåring, var i et lokale som ikke var tilgjengelig for meg. Men jeg ringte til lederen og ga beskjed om at jeg kom til å være med, og de byttet møtelokale. Man må gi folk en sjanse, man kan ikke forvente at mennesker som ikke har tenkt over slike problemstillinger husker på alle detaljer. Det er også vårt eget ansvar å drive opplæring og bevisstgjøring.

Gjerne kvotering.

Tove Brandvik tror ikke vi kommer utenom en form for kvotering dersom vi skal oppnå økt deltakelse av funksjonshemmede i politikken. – Da er det klart vi må finne en form som fungerer. Det er delte meninger i Arbeiderpartiet om hvordan vi praktisk skal gjøre dette, men det er en utbredt forståelse at vi må vurdere kvotering som et tiltak.

Kvotering i arbeidslivet er om mulig enda viktigere, ifølge Brandvik.
– Når vi får offentlige bygninger som er tilgjengelige, finnes det ikke lenger fysiske barrierer som stenger funksjonshemmede ute. Kvoteringen vil dessuten motvirke at vi får et skille mellom det offentlige, som må tilpasse byggene sine, og private bedrifter, som får mer moderate krav til universell utforming. Nå skal det likevel sies at private bedrifter faktisk statistisk sett har vært mer åpne for å ansette personer med funksjonsnedsettelser, enn det offentlige har vært. Det er jo et tanke-kors.

Dato: 11.06.10.